Janne Sollie, direktør i Direktoratet for naturforvaltning, innlegg i HA 10.6.2004
| Miljømyndighetene og veterinærmyndighetene har
i samarbeid med lokale krefter startet opp et tiltaksprogram for å fjerne
lakseparasitten Gyrodactylus salaris fra alle vassdrag i Ranafjorden,
Sørfjorden og Elsfjorden. Myndighetene har ut fra en helhetsvurdering
funnet det riktig å iverksette utryddingstiltak med fiskesperrer og
kjemikalier, selv om dette medfører at også andre dyregrupper enn fisk blir
skadelidende for en kortere eller lengre periode. Ingen arter som er innført til Norge har hatt så stor negativ effekt på én enkelt art som lakseparasitten Gyrodactylus salaris. I de 45 vassdragene som denne flatmarken har blitt spredt til, har den allerede utryddet den lokale laksestammen i 10 av tilfellene. I de resterende vassdragene hvor parasitten fremdeles finnes, er de lokale laksestammene regnet som truet av utryddelse. Det normale forløpet i en smittet elv er at mengden av laksunger minker drastisk i løpet av 4-5 år, og at tilbakevandringen av gytelaks etter noen år blir tilsvarende redusert. Få giftstoffer er like omspunnet av myter som plantegiftstoffet rotenon. Enkelte aktører framstiller rotenon som en livsfarlig miljøgift som dreper alt liv i vassdragene. Andre aktører har knyttet bruken av rotenon til menneskelige lidelser som Parkinson og ADHD. En fellesnevner for mange prinsipielle motstandere av rotenonbruk er at man lar være å berøre HVORFOR rotenon benyttes for å fjerne fremmede organismer fra vannforekomster og vassdrag. Uten dette bakteppet blir hele rotenondebatten unyansert og følelsesladet. Miljøforvaltningen ønsker derfor en åpen dialog med hovedfokus på det store miljøproblem som spredning av fremmede arter innebærer, og vurderer dette som overordnet en diskusjon omkring hvilke virkemidler som er best. Hva er det så som kjennetegner rotenon som giftstoff? I motsetning til
klassiske miljøgifter som DDT, PCB og tungmetaller, er ikke rotenon tungt
nedbrytbar og oppkonsentreres heller ikke i næringskjedene. Rotenon er lett
nedbrytbart som følge av fysiske (UV-stråling), kjemiske (saltholdighet) og
biologiske (organismenes stoffskifte) prosesser. I rennende vann vil
oppholdstiden til rotenon dessuten være svært kort, slik at det tar relativt
få timer fra stoffet utdoseres og til det brytes ned kjemisk i
brakkvannssonen. På grunn av den korte De siste årene har det i regi av landets fremste forskermiljøer vært gjennomført omfattende undersøkelser av effektene av rotenon på naturmiljøet. Størst oppmerksomhet har naturlig nok vært viet vannlevende organismer som fisk, vanninsekter, muslinger, snegler og amfibier. Imidlertid har det også vært gjennomført undersøkelser av andre vanntilknyttete dyr som oter, fiskender, fossekall og hegre. |
Undersøkelsene
viser at rotenon har størst effekt på elvelevende fisk, mindre, men fremdeles
betydelig negativ effekt på vannlevende insekter, og liten eller ingen
negativ betydning for de andre undersøkte dyregruppene. Selv om enkelte
insektgrupper blir kraftig redusert i forbindelse med rotenonbehandlinger,
viser studier fra flere vassdrag at dette er en midlertidig og ikke varig
effekt. Negative effekter av rotenon er bare på vist på dyr som ånder med gjeller. Dette skyldes at rotenon tas opp over gjellene, og at blodtransporten av oksygen til cellene blokkeres. Fugler og pattedyr må drikke rotenonholdig vann for å kunne få stoffet i seg. På grunn av svært lave konsentrasjoner (maksimalt 1 liter rotenon per 100 millioner liter vann) er det ikke mulig å få i seg store nok rotenonmengder ved å drikke vann til å få noen skadelige effekter. Alle høytstående dyr som mennesker har effektive forsvarsmekanismer mot å oppta giftstoffer i blodet. For å kunne framkalle symptomer som likner på Parkinson eller ADHD hos mennesker, må konsentrert rotenon sprøytes rett inn i blodårene - eventuelt sprøytes rett inn i hjernen. Koplingen mellom rotenonbehandlinger i norske vassdrag og ovennevnte lidelser blir derfor ulogisk, og har ikke noe grunnlag i vitenskapelige studier verken her til lands eller i utlandet. Dessuten er personell som deltar i behandlingen underlagt svært strenge sikkerhetsrutiner etter et føre-var-prinsipp slik at en unngår eksponering som kan være skadelig. Gjennomgangen ovenfor viser hvordan to hovedformer for miljøinngrep kan settes opp mot hverandre: biologisk forurensning (fremmede arter) på den ene side, og kjemisk forurensning (plantegifta rotenon) på den andre side. Miljøforkjempere kan velge å fokusere på det ene punktet uten å skjele til det andre, men dette er en foreldet problemforståelse som miljømyndighetene ikke kan tillate seg. Ut fra vårt overordnete mål om å ta vare på naturens mangfold, er det vår plikt å belyse alle sider av en sak og ta en beslutning på bakgrunn av dette. Vår vurdering er at biologiske forurensninger har et langt mer alvorlig og vidtrekkende perspektiv enn midlertidige effekter av en kjemisk behandling i vassdrag. Vår vurdering er videre at fordelene med å fjerne en fremmed, skadelig art som Gyrodactylus salaris overstiger de samlete ulempene som kjemisk behandling har på de berørte vassdragsområdene. Ut fra foreliggende kunnskap synes det dessuten mulig å forene hensynet til ville laksestammer med hensynet til annet biologisk mangfold i norske vassdrag. |