Av Tore Killingland, gen.sekretær i Norges Naturvernforbund, avisinnlegg i HA den 31. mars 2005
 Dersom en entreprenør i en
kommune gir kommunen store uspesifiserte pengegaver mot å få tillatelse til
å bygge boliger i ubebygd naturområde, ville dette klart bli å anse som
korrupsjon. Det samme ville uten tvil gjelde om for eksempel Vegvesenet
skulle begynne å betale kommuner for å få et ja til en spesiell veg de
ønsker å bygge. I lengre tid har nettopp dette vært praksis i
vannkraftutbyggingssaker. Det er dette Naturvernforbundet har startet
debatten om og som Stein Erik Stinessen i Landsforeningen for
vannkraftkommuner kaller tøv. Dette må nødvendigvis bli hans konklusjon når
han først påstår ting vi ikke mener og så kommenterer det etterpå.
Utbyggere går inn med såkalte tilleggsinvesteringer i kommuner der de ønsker å få gjennomført planer om vannkraftutbygging. Slike investeringene har gjerne tatt form av tilskudd til næringsfond, veiutbygging eller forsamlingshus og har kommet i tillegg til direkte erstatninger som blant annet utbetales til berørte grunneiere. Dessverre har vi i en rekke saker sett at denne typen tilleggsinvesteringer har betydelig innvirkning når en utbyggingssak skal behandles på kommunalt plan. Det unike er at utbygger sitter i forhandlingsmøter med Stinessen og de samme folk i kommunen som etterpå innstiller overfor kommunestyret om kommunene skal si ja eller nei til utbygging. Her har vi altså selskaper i privat og offentlig eie som betaler for å få en løsning som de vil ha – ikke sjelden på tvers av andre samfunnsinteresser. Det er også en betydelig vilkårlighet i beløpets størrelse i forhold til utbyggingens omfang. Olje- og Energidepartementet har da også ved flere anledninger motsatt seg tillegget av denne grunn. Norges Naturvernforbund kjenner til kommuner som har vært negative eller tydelig lunkne til utbygging. Så har utbygger høynet beløpet og fått et ja. Konkret skjedde dette i Sulldal kommune i forbindelse med den siste Saudautbyggingen. |
Stinessen hevder at vi ikke
ønsker at kommunene skal få betalt for å avstå sine naturressurser til
storsamfunnet. Det er feil! Norges Naturvernforbund er enig i at utbyggere
må kompensere for reduksjonen i natur- og opplevelsesverdi som de forårsaker
ved en kraftutbygging. Dette gjøres da også på to andre måter. Grunneiere
får som nevnt erstatning. Og allmennheten og kommunene får sitt via dagens
kraftverksbeskatning. Utforming og nivå for denne skatten er imidlertid gitt
gjennom statlige regler og blir dermed ikke et forhandlingstema for kommunen
i forkant av sin avgjørelse. Smaken av korrupsjon eller bestikkelse er
dermed eliminert. Den antakelig største
smøringssaken i norsk kraftforsyning har pågått i forbindelse med
utbyggingsplaner for det største gjenværende forholdsvis urørte, men ikke
vernede vassdraget i Norge, Vefsna. Der har Statkraft gitt et tilbud på 100
mill. kroner til sammen til de fire aktuelle kommunene. I hvert fall de to
minste av disse kommunene har en årlig skatteinntekt på kun ca 20 mill.
kroner og som i hovedsak er bundet opp i faste budsjettposter. Det sier det
meste om hvilken påvirkningsmakt penger gir kraftutbyggere. Vi konstaterer at de omtalte ”tilleggsinvesteringer” ikke handler om en lovpålagt ordning, men en smørepraksis. Dessverre gir vassdragreguleringslovens § 12, punkt 17 ordningen lovlig forankring ved at ”tilleggsinvesteringene”, dvs. beløpet som avtales mellom utbygger og kommune, blir inkludert i konsesjonen som staten til slutt gir. Til overmål sier loven at dette beløpet skal utbetales idet konsesjonen blir gitt. I næringslivet kalles denne ordningen signaturbonus, som er et meget betent begrep og som Stinessen som advokat bør vite alt om. At ordningen skjer i full offentlighet, forandrer ikke de negative virkningene av den og det åpenbare inntrykket av smøring som den etterlater. Stinessen prøver å rettferdiggjøre at dette har vært slik i hundre år. Skal vi la være å endre lover fordi de er eldgamle? |