Louise Fontain, husmor, Skarmodal , innlegg i HA, 7.11.2002
Hattfjelldalinger og andre folk i utkantdistriktet plages ofte med spørsmål om det i det hele tatt går an å leve et anstendig liv i periferien av det virkelige livet. En må kontinuerlig prøve å forstå ulike tanker og påvirkninger fra aktører eksempelvis innen landbruk, naturforvaltning og fra næringslivet. Midt opp i dette har vi våre lokale politikere, som har fått vårt mandat til å ivareta de interesser vi måtte bry oss om. Og som har til oppgave å gjøre ubegripelige innspill til forståelig snakk.
Hvis vi skal kunne forholde oss til en flom av informasjoner og muligheter i hytt og pine, må der snakkes så kunnskapen er forståelig og opplevbar. Først da er det en sjanse til ut fra en selv og hverdagslivet, å forholde seg til en sak.
Det er nå på tide å engasjere seg i verdiene, som skaper hverdagen vår. Bare slik kan vi selv være med og øke livskvaliteten, samt natur- og kulturarven som vi har fått i hendene til forvaltning for kommende generasjoner.
Ikke mange meterne fra hvor Vapstälven blir til Skardmodalselven står en stor stein midt i elva. Når vårflommen tar til som verst, står den som en hvit fontene. Nå har snøen farget toppen hvit, som om har den har ikledd seg en lue for vinteren, med grått, stille elvevann som varmende ullskjerf rundt.
Det er den steinen som forteller oss når det går an å begynne fisket i elva. Den krever et lite blikk om morgenen akkurat som termometeret ved vinduskarmen. Som mange andre små gaver har den preget hverdagslivet i flere generasjoner. Den er en del av livet her innerst i dalen – ikke en livsviktig del kanskje, men den hører liksom med. Har det regnet mens vi lå og sov, vises det om det har vært en heftig byge med mye vann. Noe som vil ha innvirkning på fisket, rype- og elgjakten og jordbruket.
Naturen er – enten i sin opprinnelige form eller preget av mer kommersiell bruk – i all sin enkelhet ærlig og grei å forholde seg til. Vi forholder oss til den med en frivillighet som ikke kan omregnes i kroner og øre. Hvor ofte har vi ikke samlet oss til ulike naturrelaterte arrangementer, dugnader og deltatt med hele vårt hjerte? Vi omgir oss med en hverdag som blir mer og mer akselererende, og hvor tiden forsvinner fortere for oss enn vi klarer å håndtere. Vi lever i en tid hvor penger og materielle verdier er viktigere enn sosial tilhørighet.
I over 50 år har vi forandret på naturen for å være med på utviklingen. Er det kanskje på tide å lære av erfaringene fra disse årene og gjøre et forsøk på å endre våre vaner og bevissthet? Her trengs en omvendt holdning til fremtiden – at det går an å eksistere og ha tru på dagen i morgen - uten å skulle rasere. På den måten kan vi gi barna våre en verdifull arv og en mulighet til å leve i utkantdistriktet etter oss. Besinnelse i dag har noe å gjøre med vårt syn på framtida!
Statkraft har presset naturen ut i store omveltninger og påført den ødeleggelser for å drive sin lønnsomme produksjon. Mange i regionen mener - naturlig nok - at utbyggingen har gjort oss rike. De fleste ser også at vi har fått velstandsproblemer med på kjøpet. Men også i dag som for 50 år siden, er vi avhengig av hjelp for å kunne skape økonomisk fremgang. Fraflyttingsspøkelset truer som aldri før folk til å reise til mer sentrale strøk. I dragsuget etter disse avdekkes negative ringvirkninger – sosialt , kulturelt og næringsmessig.
I grunnen trenger jeg ikke en ordfører til å fortelle hva som skjer med nærmiljøet mitt, hvis Statkraft får drive med sine muligheter.
Elva i Susendal og Skardmodal skal hindres i å renne frem ( en fremadskridende bevegelse som har vart i mer enn tusener av år!) og vannet vil bli ført i tunneler på henholdsvis 5 fem ganger fem meter og ni ganger ti meter - til sammen knapt 60 km lange. Slike hindringer som i ettertid har vist seg å avstedkomme omfattende endringer i naturen (skader andre enn Statkraft må rette på flere årtier etter inngrepene). Som kompensasjon loves vi i dalene en steinhaug på milliarder av tonn, ja så kan vi jo selvsagt kjøpe tilbake litt av strømmen elva har produsert – til en markedspris som bestemmes av kontinental lommebok!
For 15 år siden fikk vi lansert begrepet bærekraftig utvikling. Lokalt har dette slagordet dessverre vært vanskelig å ta til seg. Kanskje det er nå vi skal begynne å tenke nye tanker, basert på den faktiske hverdagen. VI har fantasi og ressurser til å stake ut en vei for bærekraftig utvikling – på mine og dine premisser, der lokale, sosiale og kulturelle verdier står like sentralt som den økonomiske gevinsten.
Det er lettere å forholde seg til en elv, som har hatt sine egne veier i uendelighet av tid, enn til et næringsliv som til en hver tid må være lønnsomt.