Laks og argumentasjon

Ved Kolbjørn Eriksen, tidl. ordfører i Grane kommune, innlegg i HA, 7.9.2004

For tiden pågår det ei høring i forbindelse med utvidelsen av ordningene med nasjonale laksefjorder og laksevassdrag. På listen befinner også Vefsna seg.
Det er utvilsomt riktig å arbeide aktivt for å sikre den nordatlantiske laksestammen. Denne genetiske kapitalen har foruten ved elvefisket med tilhørende verdier også lagt grunnlaget for den svært viktige norske lakseoppdrettsnæringen. Som næring representerer dette verdier som både i mengde og kronnasje langt overgår norsk landbruk. I tillegg til dette har Norge en klar internasjonal forpliktelse til å sikre denne artens framtidige eksistens, som en del av det biologiske mangfold og som genetisk kapital våre etterkommere skal forvalte.

Etter hva jeg har erfart er det tre forhold som særlig truer denne arten, nemlig laksedreperen gyro, kraftutbygginger samt negative effekter tilknyttet oppdrettsnæringen. Jeg vil dvele med de to første av disse forholdene.

Gyroproblematikken har over år vært svært truende i forhold til denne arten. Til tross for dette så bruker man store prosessmidler og økonomiske ressurser til byråkrati og symboldiskusjoner av akademisk art tilknyttet begrepene laksefjorder og laksevassdrag. Så vel kunnskap og vilje hos sentrale beslutningstakere i Storting til å bruke mer ressurser på forskning og tiltak mot laksedreperen har vært minimale. Det tildeles fortsatt knapt nok smuler til disse formål. Mens vi venter så løper kostbare symboldiskusjoner.

Ved tidligere tiders kraftutbygginger så var det helt åpenbart at hensynet til bygginga av velferdsstaten Norge gikk langt framom hensynet til naturkvaliteter, biologisk mangfold og laksen. Derfor har man mange eksempler på at bl.a. laksen ble taper i disse prosessene, og slik sett var kraftutbygging en direkte trussel mot denne arten.

Etter mitt syn har det i løpet av åra med kunnskapsbygging og feilgrep skjedd en åpenbar positiv endring også til fordel for laksen. Fra flere nye kraftanlegg har vi gode eksempler på at forholdene for laksen er like gode eller bedre etter ei kraftutbygging.

Elva Orkla er et utmerket eksempel på det siste. Slike eksempler er selvsagt til ergrelse for de som aktivt arbeider til fordel for å verne vassdrag mot kraftutbygging. Vi ser jo at ivrige lokale debattanter samler seg under faner som «Ja til laks - Nei til Statkraft», og klapper i hendene.
Mitt syn er at man i dag, med vesentlig bedre kunnskap, muligheter til justerte konsesjonsregler og etablering av andre manøvreringsreglementer har rikelig mulighet for å sikre også laksen mye bedre enn tidligere.

Forøvrig mener jeg at det må det være greit å arbeide for å verne Vefsna mot kraftutbygging. Å misbruke laksen i argumentasjonene synes jeg derimot lite om.
Dersom Stortinget virkelig viste omsorg for disse problemstillinger, der laksens framtid settes i fokus, så burde tinget snarest reise en egen sak der samtlige kraftutbyggingskonsesjoner ble krevd gjennom gått med sikte på å maksimere og sikre den nordatlantiske laksens muligheter. Ved en slik gjennomgang basert på dagens kunnskaper og ved ny kunnskapsoppbygging, ville man med fornyede krav til restaureringstiltak, manøvreringsreglementer og gjennom justerte konsesjonsvilkår ellers, helt sikkert kunne sikre langt bedre vilkår for laksen i en rekke kraftutbygde vassdrag fra forrige århundre. Både nasjonalstaten Norge og kraftselskapene har råd til det.

Dessverre er det fortsatt slik at mange er opphengt i «gammel argumentasjon og gamle fakta». Ja man tar heller de akademiske diskusjonene, i stedet for å løfte fram en slik miljøpolitisk tilnærmelse til fordel for laksens framtidige muligheter. Dessverre virker positive lakseerfaringer fra Alta, Orkla og ved forstudier til Muligheter Helgeland bare som en rød klut - og ikke som kilde til tiltak og visjoner som virkelig kun ne sikret den nordatlantiske laksestammen.

Mens laksefjord- / laksevassdragsdiskusjonene fortsatt løper så er utfordringene for denne arten større en noensinne.