Ved Leif Elsvatn, innlegg i HA, 20.5.2003
| På 70-tallet begynte folk å
stille spørsmålstegn ved det som til da hadde vært vedtatte sannheter
omkring kraftutbygging og regulering av vassdrag. Fram til da hadde det vært nærmest full enighet om at slike inngrep i naturen var nødvendig, for å sikre materiell framgang og utvikling. Etter hvert begynte en stadig større del av befolkningen å protestere mot de inngrep som ble gjort. Kraftutbyggerne hadde de fleste vassdrag i Norge på tegnebrettet. Ulike planer ble lansert - for myndigheter og lokalsamfunn. Felles for mange av de forslag som ble presentert var at man tok utgangs punkt i ei maksimal utbygging. I forslaget til regulering av Alta - Kautokeinovassdraget foreslo man å demme ned den vesle samebygda Masi. Dersom planene hadde blitt realisert, hadde bare kirkespiret stukket opp av vatnet, resten av bebyggelsen ville ha vært borte - for godt. De første planene for utbygging av Vefsna fulgte dette mønstret. Det ville for eksempel ikke ha vært mulig å drive jordbruk langs strandsonen av Unkervatn dersom tilrådningene var blitt fulgt opp. Som kjent gikk det ikke slik. Masi ble ikke lagt under vatn. |
I svært mange tilfeller ble
planene kraftig justert før de ble forelagt myndighetene for avgjørelse, men
da etter at folk hadde protestert iherdig. Natur - og miljøbevegelsen hadde
gode dager på 70-tallet, og for mange mennesker ble naturvern nærmest
synonymt med vassdragsvern. Hadde kraftutbyggerne en felles taktikk den gang? Var det slik at de mest omfattende prosjektene ble lagt fram for å finne ut hvor sterk den lokale motstanden var? Dersom det var sterke innvendinger - ja da kunne man jo endre planene noe, og lokalbefolkningen ville trekke mange sukk av lettelse. Den sterke motstanden mot Alta-utbygginga førte til at myndighetene måtte revurdere sin politikk på mange områder. Samepolitikerne fikk mange av sine visjoner oppfylt, den viktigste i så måte var opprettelsen av Sametinget. Kritikken mot tidligere tiders utbygginger førte til at de estetiske momentene ble viet større oppmerksomhet. Inngrep ble forsøkt sminket, så langt råd var. Representerer så planene om ut bygging av Vefsna en taktisk kuvending? I skrift og tale forsikrer Statkraft at denne utbygginga skal bli naturvennlig. |
På naturens premisser så å si -
man høster av naturens overskudd, blir det sagt. Men hva vil skje i neste omgang, dersom Statkraft får gjennomslag for de foreliggende planene? Vassdraget vil i så fall være berørt av disse inngrep, og følgelig vil det ikke ha den samme symbolverdi, verken for lokalbefolkningen eller for den øvrige befolkning. Direktør for Helgelandskraft, Ove Brattbakk, har allerede sluppet katta ut av sekken og sagt at det da vil være aktuelt å søke konsesjon for Eiteråga. Kan vi oppleve at planene om oppdemming av Unkervatn blir tatt fram på nytt, om enn i revidert form? Politikerne skal bestemme, sier Sandvold. Ja, sjølsagt. Men som både jeg - som politiker - og Sandvold vet, er det byråkratiet som legger mange av føringene. Og å videreføre en prosess av denne typen vil være langt mindre kontroversielt enn å påbegynne den. Tidsperspektivet for nye inngrep kan da være alt mellom 2 og 30 år - etter at utbygginga er gjennomført. Spørsmålet er som følgende? Vil Eiteråga, Unkra og mange andre deler av vassdraget stå for tur dersom Muligheter Helgeland sine planer for Vefsna blir realisert? |