Av Torbjørn Andreassen, innlegg i HA, 10.7.2003
| 5. juli 1979 var jeg som
30-åring med på å blokkere anleggsveien som var planlagt bygget fram til
kraftstasjonen i Alta-vassdraget. Dette er jeg også i dag meget stolt over,
selv om vi den gang tapte kampen mot NVE! Mange hevder at det i dag er like
mye laks i vassdraget som før oppdemmingen. Kan godt være, men jeg er
fortsatt stolt over min holdning den gangen. Hvorfor? Det er tre grunner i
all hovedsak:
For det første var samebygda Masi truet oppdemt av statens planer, altså en solidaritetsgrunn. For det andre var det allerede den gangen klart for mange av oss at vannkraftressursene i Norge begynte å bli begrenset og at kraftsituasjonen tilsa at vi måtte satse på alternative energikilder og dessuten starte opp energisparing, altså en økonomigrunn. Det tredje argumentet er kanskje vanskelig å forklare, men var viktigst for meg og har med selve livet å gjøre. Da jeg stod oppå Nord-Europas største canyon, Sautso, og så for meg jordas geologi langt tilbake i tid, følte jeg en ærefrykt over selve livet, at vi er ganske små og ubetydelige i forhold til livet på planeten jorda. Dette vil jeg kalle økologigrunnen. Mitt forhold til Vefsna har noe liknende ved seg. Jeg ønsker at vi skal slutte å manipulere livet på jorda, med alle sine arter. Menneskerasen har opparbeidet seg en enorm evne til å endre og til dels ødelegge livet på kloden. Dette kjenner vi alle til. Og dette kaller vi fortsatt fremskritt. Kanskje vi heller burde leve som del av naturen og ikke på siden av den, som allvitere. Økofilosofen Sigmund Kvaløy Sætereng sier det slik: ”Vi blander ofte sammen begrepene kompleksitet og kompliserthet”. Naturen er for han kompleks, ikke komplisert. At naturen skulle være komplisert, betyr at det er mulig å kvantisere naturen og at det nærmest ”bare” er å løse en komplisert likning for å forstå den fullt ut. Men slik er det ikke for Sætereng. Naturens økologi kan ikke løses i et laboratorium. |
Min oversetting til dagens
utbyggingsplaner for Vefsna: Sintef driver i dag forsøk for å
bestemme hva som skal til i en vannkraftutbygging for å gi minst mulig
skadevirkning; de er altså på jakt etter likningen som kan løses med Vefsna
som randbetingelser, for å bruke et matematisk språk. Dette må etter min
mening bli en lek med likninger og kvantiserbare størrelser i en kompleks
natur. Økosystemet Vefsna kan bare undersøkes i og ved Vefsna, og da bare til et visst nivå. Kun en utbygging vil gi svar på konsekvensene, men da er det for seint hvis vi ikke liker resultatet. Statkraft sier at en utbygging er reversibel. Dette er selvsagt bare tøv. Et økologisk system er aldri reversibelt! Statkraft ønsker at vi skal blande sammen teknisk stenging av tunnelene slik at alt vann kan renne som i dag, med at økosystemet blir tilbakeført til sin førtilstand. Dette er en teknologisk naturforståelse som jeg sterkt beklager som mangeårig fysikklærer. Tom Olav Fagerbach karakteriserer i HA 7. juli organisasjonen Vern Vefsna som destruktiv. Hvem er det egentlig som er destruktiv? Er det destruktivt å si at Vefsna må vernes for våre etterkommere? Hvorfor tenker mange fortsatt slik, til tross for mye kunnskap om misbruk av naturen med utilsiktede konsekvenser? Jeg trodde en tid at folk kunne se det positive i vann som rant fritt og som ikke var utnyttet teknologisk. Både musikk og litteratur har for eksempel lenge brukt elvmetaforen. Men teknologene og økonomene synes igjen å være på offensiven med sine ”harde fakta”, denne gangen med bl.a. Tom Olav Fagerbach som medspiller. Det er virkelig noe å være stolt over. Kortsiktig tenking med vekst for alle penger. Det synes fortsatt å være fremtidens musikk. Synd er det! |